19. februar 2021: Peter I Øy

Øya er av vulkansk opprinnelse, og bortsett fra noen mindre partier er den fullstendig dekket av is og snø.
Øya ble oppdaget av den russiske Bellingshausen- ekspedisjonen i januar 1821 og har navn etter tsar Peter den store. Den ligger 450 kilometer fra vestkysten av Antarktiskontinentet, i posisjon 68° 50’ S, 90° 35’V, og har et areal på 156 km². Det høyeste punktet er Lars Christensen-toppen (1640 moh.).

Det norske flagget ble heist på øya 2. februar 1929 av den andre Norvegiaekspedisjonen, sendt ut av Lars Christensen. Ved kongelig resolusjon 6. mars 1931 ble øya lagt inn under norsk statshøyhet med status som biland.

Øya, som ligger utilgjengelig til på grunn av drivisen, ble besøkt av den norske Brategg-ekspedisjonen i 1948. Russiske og særlig amerikanske ekspedisjonsfartøyer har gjestet øya flere ganger, men det har bare vært foretatt noen få ilandstigninger.
Øya ble oppmålt og fotografert fra helikopter i januar 1987 i forbindelse med Norsk Polarinstitutts ekspedisjon til Sydpolen. En automatisk værstasjon ble etablert for å sende data om lufttrykk og
temperaturer. Som et resultat av denne ekspedisjonen ble det første topografiske kart over øya konstruert.

Ekstreme forhold
Kystlinja på øya er fullstendig dominert av en 40 meter høy isfront og bratte klipper som stuper ned i havet. I praksis er det bare tre steder det er mulig å komme i land med båt.
Klimaet er strengt med sterke vinder, lave temperaturer og snø, og store deler av året ligger det tykk pakkis rundt øya.
Vegetasjonen består nesten utelukkende av mose- og lavarter som har tilpasset seg de ekstreme klimatiske forholdene. Noen sjøfuglarter, særlig sørhavhest, hekker et
par steder på øya, og en liten pingvinkoloni er også observert. Store mengder sel (særlig krabbeetersel og leopardsel) finnes både på land og i havområdene rundt øya.